Den langsomme tida

Hit kjæm nok aldri den;
den langsomme tida, igjen.
Æ har fyldt opp uken som kjæm,
har vorre flenk med kalenderen, igjen. 

Korsen kan æ hjælp mæ sjøl?
E det stresse bære nåkka æ føl?
Kan æ stryk ut hælga som kjæm?
Ikkje tænk, bære føl mæ fræm?

Æ ser at allting blir gjort,
det går radi, men kanskje førr fort?
Æ vil gjerne kjenn at æ lev,
ikkje bære utfør og overlev.

Det e æ som tar valget om å fylle på,
bruke opp og la det gå.  
Det e æ som kan sei at:
"det e bra som det e"! 

I går kom den hit,
krævde stillhet men ikkje no' slit.
Det blei stopp i alt som æ gjor,
den va her men æ finn ingen spor.

Et strå som bøyes lætt
et hårstrå som børstes vækk.
Det går langsomt, uten et ord.
Og denna tida e stille og stor.