Samme smil

Uten lyd og uten ord og langt mot nord.
Uten han og uten ho, med masse ro.
Uten folk og nederlag og store krav.
Ho vaska litt, ho tralla litt, ho slit med sitt
mens dagen fær førbi igjen.

Og alle som e utaførr 
de ville bære sjå
ei gammel, ensom dama. 
De kunne ei førstå.
Ho levde der med 

samme tru og samme håp i alle år.
Samme munn og samme smil med masse tvil.
Samme sjel på samme sted i daglig fred.
Ho vaska litt, ho tralla litt, ho slit med sitt.
Mens dagen fær førbi igjen.