Bak et speil

Æ har ei mamma som skinn.
Æ henta speil ho må få sjå.
Æ står i lyset hennes nu.
Æ hold speil.

Ho ser opp, alt rundt oss førsvinn.
Ho har et blekk som når heilt inn.
Ho smila litt som mæ mot mæ.
Ho hold speil.

Vi måtte stå litt på avstand og sjå
førr å gjenkjenn ka kjærlighet
kan ligne på.
Vi har kvær vårres veia
vi begge må gå,
men nu ser vi kverandre
og det, det hjelpe på.

Æ har ei mamma som gjer.
Æ henta brilla så ho ser
at ho e veldig mykje mer
enn et speil.

Ho lar mæ hør om det ho føl.
Ho skriv et utkast om sæ sjøl.
Ho e litt sårbar og ho nøl
bak et speil.

Vi måtte stå litt på avstand og sjå
førr å gjenkjenn ka kjærlighet
kan ligne på.
Vi har kvær vårres veia
vi begge må gå,
men nu ser vi kverandre
og det, det hjelpe på.

Det som va vanskelig
kan få bli med.
Vi tørr snakk om det gamle
førr vi e meire enn det.
Og når ordan blir borte,
når vi ikkje får te
då ska vi sjå på kverandre
og speile oss i det.